Meningen med livet

Har du sett. Jeg faller også for fristelsen til å poste mobilbilder av trivialiteter når jeg ikke har noe fornuftig å si. I dag: hvordan reparere humøret etter slitsomme dager. Granateple-schorle i femtitallsglass med polkagrissugerør. Rabarbra-polkagriser. Sjokolade-te (ja, det finnes, og er mye sunnere enn kakao) i KÆRLIGHED-kruset mitt.

Jeg har oppdaget at bilder som jeg blogger fra mobilen blir helt rutete... Jeg får vel rydde opp i de tre Stockholmsinmleggene når jeg får tid. Forslag til løsning mottas med takk. I timene før vi skulle ta toget hjem til Oslo rakk vi jammen både Vasamuseet, gardens vaktskifte (som vi tilfeldigvis dumpet borti) og dansemuseet. Stas! Det gjenstår likevel ganske mye å se, så vi kommer nok tilbake en dag. Hadet, Stockholm!      

Dag 2 i Stockholm tok vi toget ut til Södertälje og Tom Tits Experiment, som er et av eksperimentsenter litt som kjelleren i Teknisk Museum, men tusen ganger større og bedre, og uten så mye fokus på at man nødvendigvis MÅ lære noe. Vi var kanskje de eneste som var der uten å ha med oss barn, men det gjorde ingenting. Anbefales! Av ting jeg ikke fikk tatt bilde av kan nevnes sykling på line og sklie ned gjennom alle fire etasjene. Vi brukte opp hele lørdagen på dette:  

Vi har oppdaget at det er overraskende givende å kjøpe et sånt der turistkort med gratis inngang hit og dit. Da anstrenger vi oss nemlig for å få så mye som mulig for pengene, og Stockholm lider jo ikke akkurat av mangel på severdigheter. (Bilde nummer 3 er fra ombordmagasinet på toget fra Oslo til Stockholm. De øvrige er fra litt rundt omkring, toppen av Globen for eksempel.) Nå sitter vi på toget på vei til et kjempestort eksperimentmuseum. Takk og hej, leverpastej!

Animerte .gif-filer har fått sin renessanse hos hipsterbloggerne, som poster trebilders-gifer av seg selv i ulike poseringer, eller av frokosten sin på rosemønstret loppemarkedporselen. (No offence, folkens, jeg elsker dere!) Men noen tar gif-bildene litt lengre, og lager nydelige små kunstverker: De fire øverste er «cinemagraphs» laget av Jamie Beck og Kevin Burg, se cinemagraphs.com . Nederst ser du noe litt annet: «mikrofilmklipp» fra kjente filmer, tatt fra If we don't, remember me . Fint.

Jeg bor i en by med masse skog som man kan ta t-banen til! Likevel har jeg aldri i hele mitt liv vært på sopptur, og det bestemte jeg meg for å gjøre noe med forleden dag. Utstyrt med en annen fager soppturjomfru og ei soppbok, la jeg optimistisk i vei ut i Østmarka. Vi ville selvfølgelig ikke ta sjansen på å plukke noe som vi ikke var hundre prosent sikker på at var spiselig, men planen var å finne noen kantareller eller noe slikt. Vi fant en halv kantarell. Og mange, mange sånne her: Vi begynte å bli ganske frustrerte etter hvert. Enda mer frustrerende var det at mange av de sortene vi fant klarte vi ikke å identifisere sikkert ut fra soppboka. Derfor stoppet vi da vi fant en stor, gulhvit, svampliknende ting nederst ved roten av et furutre. «Denne er så rar at den må vi i alle fall klare å finne ut hva er», tenkte vi. Jeg tror egentlig ikke vi regnet med at den var spiselig, vi syntes bare det var kult å finne noe som så såpass lett identifiserbart ut. Jamen flaks at jeg

Sveriges Radio har publisert en rapport om at LCHF-kosthold fører til økte klimagassutslipp, og at mange av kostholdsrådene er sponset av kjøttindustrien . Dette tråkker selvfølgelig på en del tær, og mange LCHF-bloggere er sinte. Én blogger kommer med et motargument om at miljøbelastningen blir lavere av alle diabetikerne som slipper å kjøre til legen (sic). Men det er ikke noe nytt at kjøtt er ressurskrevende og klimabelastende mat. Vi kan ikke mette hele verdens befolkning med LCHF-mat. Her i Norge har vi råd til å importere og spise nesten hva vi vil, men vi har et moralsk ansvar for å bidra til at jordas ressurser blir utnyttet best mulig. «Tenk på de sultne barna i Afrika» har blitt et parodi-uttrykk, som vi gjerne trekker frem mens vi kaster enorme mengder spiselig mat i søppelkassen fordi «vi kan jo ikke akkurat putte det i posten og sende det til Afrika». I Norge har de fleste et fryktelig selvsentrert forhold til mat og kosthold. Det er greit nok, men ikke når det går

Denne videoen er så kul at jeg må dele den i et eget innlegg. Via How to be a retronaut . Hvis du vil se fler av de fine tingene jeg finner på Internett kan du følge med her :)

Innlegget under fant jeg i utkast-boksen på Blogger, hvor jeg for tiden rydder opp litt og ser om det er noe brukbart. Jeg har blogget om gråt før, forresten. I dag, da jeg sto i dusjen og vasket bort svart sceneøyesminke (du husker vel at jeg spiller forestillinger!) kom jeg til å tenke på noe. Jeg liker best å gråte når jeg har mascara på. Jeg liker at tårene mine i stedet for bare å fordampe fra hissigrøde kinn lager tegninger av svarte elver nedover ansiktet mitt. Av og til liker jeg å vente med å vaske ansiktet selv om jeg har blitt glad igjen. Da smiler jeg sånn at de svarte, størknede elvetegningene sprekker opp. På samme måte elsker jeg å se på ansiktene til gamle mennesker, og tegningene rynkene lager i huden, historiene de forteller om enten smil eller sorg eller sinne. Jeg liker at følelser synes og blir konkrete, på en måte. Jeg skulle ønske det var sånn at en virkelig, bokstavelig talt ble grønn av misunnelse! Det hadde vært noe det. Alle følelser kunne hatt en